(Scroll down for English).

Et synsinntrykk er som en pil mot øyet. Jeg er fascinert av denne mentale prosessen, det plutselige og så den sigende bearbeidelsen av noe i omgivelsene. Man befinner seg et sted mellom forvirring, forståelse og misforståelse. Et urolig og produktivt sted å være.

Eller kanskje det er som et lyn. En kraftoverføring over avstand. Noe momentant. Hvis et plutselig inntrykk er som et lyn, kanskje noe som skremmer, kan maleriet være en frykt-avleder. Å gå fra angst og frykt til handling. Hvordan skape mening av det som har hendt? Kanskje det ligger i formen og i handlingen. Å gjøre noe. Å lage noe. Mange av motivene i utstillingen viser figurer som gjør noe i gitte omstendigheter. Disse menneskene er ofte engasjerte i absurde situasjoner. En mann lenser vann ved å drikke det vannet han står i. Tiden går, vannet renner ut nedentil og vannlinjen stiger. I et annet bilde vises en myk kropp som prøver å bli en stein. To figurer gror sammen med armer som minner om grener. En karakter sleper drømmeaktig med seg sin utkårede inn i en hule. Dette er figurer som styres av impulser og forsøker å finne mening i en verden uten svar.

Jeg føler ømhet for andre mennesker på avstand. Alt blir mer innviklet tett på. Den senere tiden har tydeliggjort dette. Det er flere bilder i utstillingen som har et fugleperspektiv. Noe sett fra distanse og ovenfra. Overblikket viser en sammenheng som en begrenset synsvinkel mangler. Kanskje er vi i et slags «God mode» i et spill. Betraktere og deltagere med helt andre egenskaper enn de andre.

Hver dag på vei til atelieret sykler jeg forbi et jorde. Der er det en innhegning med hester. Det er lite bevegelse i disse dyrene. Det virker som de kan stå helt stille veldig lenge. Er det slik de skal være? Har de mistet sin egen vilje? Hvor mye kan man tillate seg å bli styrt av en annens vilje? Å være avhengig av noen.

Jeg falt av en hest da jeg var barn. Den løp av gårde med meg på ryggen. Jeg husker hvor stor den var og at jeg ikke kunne styre den. Den ville ikke lystre. Jeg tenker på denne drakampen når jeg ser disse dyrene. Det er en forhandling mellom to ulike viljer.

Det er noe sterkt håpefullt over å ville noe veldig mye og å forsøke å gi det en form. Disse maleriene er dannet av lag på lag, sting for sting, som billedvev i håp om at strekene skal samles til et tilfredstillende bilde. Det er likevel en skuffelse der. Det bygger seg opp og faller ned. Alle maleriene i utstillingen er laget på samme måte, vevd sammen med tykke strøk av maling. Malingen er så skrapt av og deretter påføres nye lag i et lappeteppe av farger. Avskrapet farge blir formet til skulpturer som minner om smeltende snømenn.

Snømenn er et slags memento mori. De er her på en kald og klar dag, men blir borte i solen. Kanskje akkurat disse snømennene, som er med i utstillingen, er forbauset over å være i live, men samtidig skuffet over sin tilstand. De befinner seg i en overgangsfase og er frosset fast etter å ha tinet en god del. Hva skjer nå? Kan man håpe på våren, eller ønsker man vinteren tilbake? Den sikre død eller ny innfrysning. Hvis man fikk sjansen, ville man begynt livet på nytt? Kanskje med noen forandringer? Et nytt forsøk? Maleriene kommer stadig frem. Skulpturene også.

- Håvard Homstvedt, april 2021.

Utstillingen består av nye malerier utført med oljefarge iblandet pimpstein på aluminiumpaneler, og skulpturer bygget av rest-materialer fra arbeidet med bildene.

Dette er Homstvedts åttende utstilling i Galleri Riis, siden hans første i 2007.

Håvard Homstvedt (f. 1976) bor og arbeider i Oslo. Han har sin kunstneriske utdannelse fra Yale University School of Art og Rhode Island School of Design i USA.

Hans malerier kjennetegnes ved sine tekstil-like overflater og arbeids-intensive tekniske utførelse som gir kunstverkene en tydelig materialkarakter. Samtidig har han arbeidet med ulike skulpturelle uttrykk, som surrealistiske malte bronseskulpturer, egenartede siluettfigurer og relieffer i kombinasjon med maleri.

Hans arbeider spenner fra “høyt” til “lavt” i kunsten, og viser til hans interesse for å formidle følte inntrykk, fremfor å portrettere en virkelighet.

…

A visual impression is like an arrow to the eye. I am fascinated by this mental process, the sudden and then dawning mental processing of something in the surroundings. It´s somewhere between confusion, understanding and misunderstanding. A shifting and productive place to be.

Or maybe it’s like lightning. A transmission of energy covering distance. Something instant. If a sudden impression is like lightning, perhaps something frightening, painting can be a fear-conductor. Going from anxiety and fear to action. How to make sense of what has happened? Maybe it’s in the form and in the act. To do something. To make something. Many of the motifs in the exhibition show figures doing something with their given circumstances. These people are often involved in absurd situations. A man drains water by drinking the water he is standing in. Time goes by, the water flows out below but the water line rises. Another picture shows a soft body trying to become a rock. Two figures grow together with arms reminiscent of branches. A character dreamlike drags his chosen one into a cave. These are figures driven by impulse and attempting to find meaning in a world without answers.

I feel great tenderness towards other people at a distance. Everything gets more complicated up close. In recent times this has become more clear. There are several pictures in the exhibition that have a bird’s eye point of view. Something seen from a distance and from above. This perspective shows a connection that a more limited vantage point is missing. Maybe we’re in a kind of “God mode” in a game. Viewers but also participants with completely different features than the others.

Every day on the way to the studio, I bike past a field with an enclosure for horses. There is little movement in these animals. It seems that they can stand completely still for a very long time. Are they supposed to be like that? Have they lost their own willpower? To what extent can one allow oneself to be governed by another’s will? To depend on someone?

I fell off a horse when I was a child. It took off with me on its back. I remember how big it was and that I could not control it. It would not follow. I think of this push/pull when I see these animals. It is an negotiation between two different wills.

There´s a lot of hope in wanting something very much and trying to give it a form. These paintings are created by layers upon layers, stitch by stitch, like a tapestry, hoping the lines will add up to a satisfying image. Yet, there is a let down there. It builds up and falls down. All the paintings in the exhibition are made in the same way, woven together with thick coats of paint. The paint is then scraped off and then new layers are applied in a patchwork of colors. Scratched color is shaped into sculptures reminiscent of melting snowmen.

Snowmen can be viewed as a memento mori. They are here on a cold and clear day, and then gone by sunlight. Perhaps the snowmen in the exhibition are startled. They are surprised to be alive, but at the same time disappointed by their own condition. Half melted and half frozen, they are in a transitional phase after thawing a good deal. What happens now? Can you hope for spring, or do you want winter back? Certain death or re-freezing. If you had the chance, would you begin life all over again? Maybe with some changes? Have another go at it? The paintings are still materializing. The sculptures as well.

- Håvard Homstvedt, April 2021.

The exhibitions comprice new paintings in a varity of formats, executed with oil and pumice on aluminum panels, and sculptures buildt with discarded materials from the painting process.

This is Homstvedt’s eight exhibition with the gallery, since his first in 2007.

Håvard Homstvedt (b. 1976) lives and works in Oslo. He received his artistic education from Yale University School of Art and Rhode Island School of Design in USA.

His paintings have been characterised by their textile-like surfaces and thoroughly executed canvases, rich in materiality. He has simultaneously worked with multifaceted sculptural expressions, surreal painted bronze busts, idiosyncratic silhouette figures and reliefs intertwined with paintings in ambitious installations. Sculptures and paintings with a crafted treatment span the gamut from ‘high’ to ‘low’ in art, and also points to his interest in finding methods of rendering felt impressions rather than reality.